Installasjon og skulptur
Camilla Dahl har i rammen av Oslofjord Triennales bærekraftmål undersøkt sin kunstneriske praksis. Ved å sjekke materialene hun bruker i produksjonen av skulpturer og installasjoner har hun kunnet reflektere over problematiske områder i sin materielle praksis, med mål om å forbedre egen kunstproduksjon i et bærekraftperspektiv. I dette eksempelet har hun undersøkt verket «En øyenduell med munnplugg for to personer» som var en del av utstillingen «Abstinens».
Tekst: Camilla Dahl
Foto: Øystein Thorvaldsen
En øyenduell med munnplugg for to personer
(2015) 300x300x235 cm, mixed media
Publikumsinstruksjon: Gå inn i gardinsirkelen og knel ned på hver deres pute. Før munnen over pluggen og utfør en øyenduell med hverandre gjennom skulpturens vindu. Den som ser best og sterkest vinner duellen.
Hva: Camilla Dahl, utstillingen «Abstinens», tre deltakende skulpturer og installasjon
Sted: Carl Berner Prosjektrom, Oslo (galleri i t-baneområde)
Varighet: 22. april – 31. mai 2015
Materialer:
Isopor, epoxy, glassfiberstoff, to-komponent bilsparkel (polyesterbasert), tre, billakkering, puter, putetrekk, desinfeksjonssprit, bomullsdotter, skåler, gardiner, metall, tau.
Produksjonsmaterialer:
Slipepapir, slipemaskin, støvsuger, støvsugerposer, engangsdress, engangshansker, filtermaske, filter, pensler, plastbeholdere, vekt, sparkler, gips, silikon, avfallssekker.
Kostnad:
Isopor: 2000 kr
Epoxy: 2500 kr
Glassfiber: 1000 kr
Bilsparkel: 1500 kr
Lakkering: 5000 kr
Puter: 140 kr
Putetrekk: 240 kr
Desinfeksjonssprit: 250 kr
Bomull: 50 kr
Skåler: 100 kr
Gardiner: 3500 kr
Metall: 300 kr
Slipepapir: 800 kr
Støvsugerposer: 400 kr
Engangsdress: 250 kr
Engangshansker: 400 kr
Filtermaske: 350 kr
Pensler: 210 kr
Sparkler: 140 kr
Gips: 200 kr
Silikon: 300 kr
Avfallssekker: 55 kr
Sum: 19685 kr
Refleksjoner:
I min kunstneriske praksis har jeg, frem til nå, reflektert lite over materialer ut ifra et bærekraftsperspektiv. Materiale har oppfylt en funksjon på veien til et kunstnerisk uttrykk hvor formålet har vært å invitere publikummet til deltakelse og selvrefleksjon. I så forstand ligger ikke verkforståelsen i selve skulpturen eller installasjonen, men i publikumsdeltakelsen og i det som skjer i relasjonen mellom individ og objekt. Skulpturene og installasjonene har en formidlingsfunksjon for en kunstnerisk hendelse, men er ikke meningsbærende i seg selv. Jeg har dermed valgt å bruke materialer som har vært enkle og effektive å forme, og som har gitt liten motstand i produksjonsprosessen; de har vært et middel til målet.
Epoxy, isopor, glassfiber, polyesterbasert sparkel og billakk er alle miljøgifter når de brytes ned og er langt fra bærekraftige ettersom de ikke kan resirkuleres. Fra Grønn materialguide leser vi: Epoxybelegg kan ikke ha gjenvunnet innhold, og kan ikke materialgjenvinnes ved endt levetid. De vanlige bruksområdene til epoxy (lim og gulvbelegg) gjør at epoxy i praksis blir uadskillelig bundet til et annet materiale. Disse to materialene er svært vanskelig å skille fra hverandre ved riving. Siden epoxy inneholder miljøgifter som kan frigjøres ved nedbrytning, fører bruk av epoxy til at også underlagsmaterialet må betraktes som forurenset og vanskeligere å forene med en kretsløpsbasert ressursforvaltning.
I en kunstproduksjonskontekst vil de samme miljøproblemene epoxy har gjøre seg gjeldende. Imidlertid er en av forskjellene på en byggingeniør og en kunstner gjerne at man ikke har de samme fagkunnskapene om materialene.
Hva kan erstatte epoxy til bruk i min kunstneriske praksis? Og hva kan erstatte de andre materialene? Hvilke materialer har de tilsvarende eller lignende egenskaper, men lavere miljøfotavtrykk? Eller bør jeg undersøke muligheten for et annet kunstnerisk uttrykk for å kunne praktisere mer miljøvennlig og bærekraftig? Selv om løsningen ikke er umiddelbart tilstede er disse spørsmålene, og den nye bevisstheten og kunnskapen de representerer, et første steg i en ny og forhåpentligvis mer bærekraftig kunstproduksjon.
Funn:
Kunstbransjen som sådan har et behov for en større og mer detaljert satsing og bevisstgjøring rundt konsekvensene av materialvalg på klima, miljø og bærekraft. Også utdanningsinstitusjoner for kunstnere bør inkludere dette temaet i undervisningen.