ART og arter

Linn Cecilie Ulvin åpner kvelden med å minne oss om at Oslofjord Triennale kommer fra kunsten, og til kunsten skal vi tilbake. Disse ordene setter rammen for Oslofjord Triennale Symposium som finner sted ved Oslofjordmuseet den 18. november 2025. Vi skal diskutere kunst, og vi skal diskutere artene som bor i Oslofjorden.

Fra utsikt til innsikt

Ved Oslofjordmuseet og Oslofjord Triennale jobbes det med et utgangspunkt i nåtiden. Mens andre museer vokter fortidens kulturarv, har Oslofjordmuseet sitt fokus i nuet. Per Olav Torgnesskar, direktør ved Oslofjordmuseet, forklarer det slik: «Mens andre store museer og institusjoner jobber med å bevare historie og kulturarv, jobber vi med nåtiden, her og nå.» Camilla Dahl, prosjektleder for triennalen, påpeker paradokset ved utsikten fra toppetasjene i disse institusjonene: Vi nyter synet av den blå flaten, samtidig som vi vet at livet under overflaten kjemper for å puste.

Det var nettopp dette gapet mellom den vakre overflaten og den dystre realiteten som samlet 60–70 engasjerte mennesker – kunstnere, forskere og fjordentusiaster – til Oslofjord Triennale Symposium. Målet er ikke lenger bare å betrakte fjordens skjønnhet, men å finne metoder for å gjøre kunst- og forsknings-Norge til aktive medhjelpere.

Samarbeid på tvers av arter ble raskt et tema. Eli Rinde, seniorforsker ved NIVA, dro oss ned i dypet, til lurven. Disse trådformede algene blir ofte sett på som fjordens ugress, et tegn på forfall. Men Rinde snudde perspektivet: Lurven er ikke fienden, den er en varsellampe. Dens egenskaper forteller oss om miljøtilstanden, og ved å forstå den kan den bli en del av løsningen heller enn problemet. Naturen snakker til oss gjennom lurven, men for å forstå hva den sier om fremtiden, trenger vi oversettere.

Her kommer teknologien inn som en uventet alliert. Einar Broch Eide, professor i informatikk ved Universitetet i Oslo, forsker på digitale tvillinger – virtuelle kopier av fjorden. Han skisserer fire stadier av innsikt en slik tvilling kan gi, men deler humoristisk at han trives best på stadie fire: Den preskriptive analysen.

Det digitale manuset

Hva er egentlig preskriptiv analyse? I vitenskapen er det en metode for å beregne hva som bør gjøres. Men en annen assosiasjon som dukker opp, er kontrafaktisk historiefortelling. Den digitale tvillingen spør: «Hva ville skjedd dersom vi endret denne variabelen?» Maskinen skriver et manus for mulige utfall. Den forteller oss ikke bare hvordan fjorden er (deskriptivt), men hvordan den kan bli.

På mange måter viskes avstanden ut mellom maskinen og forfatteren. Er den digitale tvillingen et realistisk portrett, eller er det en utopi om hvordan vi ønsker at fjorden skal se ut? I kunsten har vi lenge brukt kontrafaktiske grep for å forstå vår egen tid. Når den digitale tvillingen viser oss en frisk fjord som kunne ha eksistert, blir den en form for teknologisk sorgeprosess – en visjon av en tapt mulighet, men også et veikart fremover.

Kunstens nødvendighet

Men her støter vi på et problem. Preskriptiv analyse kan gi oss oppskriften på en frisk fjord, men oppskrifter er tørre. De engasjerer ikke folket. Vi trenger kunsten for å gi oppskriften mening. Teknologien viser oss det som er realistisk mulig; kunsten må fortelle oss at det er verdt det.

Det er her kunstneren Elly Stormer Vadseth kommer inn med en annen type «data». Hun forteller om en oppvekst preget av fiske og bading, hvor følelsen av hjem strakte seg langt ut i vannet. Men da hun returnerte til fjorden etter noen år i USA, oppdaget hun at den – lik henne selv – hadde forandret seg.

Vadseth bruker ordet koreografier for å beskrive menneskets ritualer og vaner. Hvordan vi beveger oss i hverdagen, hvordan vi forbruker, hvordan vi forholder oss til naturen. Hennes møte med den invaderende ribbemaneten ble et vendepunkt. Ribbemaneten er en «klimaflyktning» i våre farvann, og Vadseth har fulgt den – fysisk og kunstnerisk – helt til Berlevåg.

Dette er Vadseths egen preskriptive analyse, utført med kroppen i stedet for datamaskinen. I Berlevåg er det foreløpig for kaldt for ribbemaneten. Men Vadseth reiser dit som et levende «Hva hvis...?» Hun stiller spørsmålet: Hva skjer når vannet blir varmt nok også der? 

En ny dans

Spørsmålet Vadseth etterlater seg er: Er aktivisme også en koreografi? Tuva Løkse fra Naturvernforbundet minner oss om at vi trenger mange i ryggen. Vi trenger lokallagene, vi trenger folket, vi trenger bevegelsen både høyt og lavt, fra makta og ned til fjæresteinene. Hvis våre gamle «koreografier» har ødelagt fjorden, må vi øve inn en ny dans. Nye ritualer, nye handlingsmønstre inspirert av både forskningens data og kunstens empati.

Den digitale tvillingen på skjermen til Einar Broch Eide og ribbemaneten til Elly Vadseth er egentlig to sider av samme sak. Den digitale tvillingen er ikke bare et verktøy for forskeren; det er vårt mest avanserte kulturelle uttrykk for fjordens håp. Den hører hjemme sammen med kunsten, den er bare skrevet i kode i stedet for ord og bevegelser. Sammen utgjør de en preskriptiv kraft – en oppfordring om å endre historien før det er for sent.

Denne artikkelen tar utgangspunkt i Elise Kristin Sæhles tolkninger og opplevelser av Oslofjord Triennale Symposium.